Irrasjonelle grunnar til at eg lengtar etter å bu aleine

sleppa at nokon veit kva tid eg la meg og kva tid eg sto opp

sleppa å prata når eg har ein dårleg dag

kunna gå i pysjamas eller undertøyet eller naken og vera viss på at ingen plutseleg kjem

kunna ha tinga mine kor eg vil

kunna vaska klede og dusja når eg vil

vera aleine på kjøkkenet når eg lagar mat

sleppa å føla meg mindreverdig når eg lagar ferdigmat

kunna sjå videoar, prata i telefonen osb utan å måtta sitja på rommet og/eller ha øyreproppar

sleppa å koma heim til uventa gjester

sleppa å føla at ein må seia det er greitt når medbuar vil ha vors midt i veka

kunna ta imot sofasurfarar

sleppa å spørja om det er greitt når eg vil ha besøk

sleppa å føla meg som ein supernerd når eg sit og tastar medan medbuarar skravlar

sleppa å føla at eg må eta superfort så eg kan rydda kjøkkenet så medbuarar kan laga mat

sleppa å seia hei og hadet når eg berre vil gå og koma ubemerka

Lengtar du etter å bu aleine? Eller lengtar du etter å bu saman med nokon? Kvifor? (Irrasjonelle grunnar er like gode som rasjonelle.)

Ein tanke om “Irrasjonelle grunnar til at eg lengtar etter å bu aleine

  1. Jeg lengter etter å bo med Hege, Alexsandra, Ingvild og Britt. Liker ikke å bo med to utanlandsstudenter og være nødt til å snakke engelsk, og godta at de har flere fester enn jeg noen gang kommer til å ha i hele studietiden. Men jeg skal gjøre noe med det. Neste uke flytter jeg, og da kommer jeg til å være 2 minutter fra dem alle sammen 🙂 Kunne dele middag, henge sammen uten å bruke 1 time på å gå frem og tilbake. Og jeg får bare en nabo da, som resulterer i mer kjøkkenplass og forhåpentligvis mindre fester.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *